hits

- Fra pleier til spyende pasient -


Det ble litt av en fredda på meg i går! Jeg startet fridagen min med en tur på Skeidar for å kjøpe meg en spisegruppe, og så bar turen rett til legen for å få tatt den celleprøven jeg har pratet om i noen måneder nå.. Vel, jeg kom inn på legekontoret og ble spurt om ikke jeg ville ha en av legens sekretærers hånd å holde i under prosedyren. Haha, hvor pingle tror han jeg er? Tenkte jeg, og takket pent nei til dette tilbudet. Prosedyren skulle jo bare vare 4 minutt, og venninnene mine kom seg da helskinnet igjennom den? Høhø.. 5 minutter senere angret jeg på at jeg ikke ba om å få erstatte den støttende hånden med en spybøtte. Jeg har nemlig en tendens til å bli litt uvel under legebesøkene mine, og slik har jeg faktisk hatt det helt fra jeg var liten. Mamma måtte advare legen om at jeg trengte spybøtte for hver minste undersøkelse, og jeg tror uten unntak jeg kastet opp hver eneste gang en blodprøve skulle tas.

Jeg trodde egentlig ikke jeg hadde noen form for verken sprøyte, blod eller legeskrekk. Jeg tok jo min første blodprøve av en pasient selv for bare et par uker siden. Ingen problem! -Men da var det riktig nok ikke min kropp jeg fiklet i heller.. I går var det ikke mer enn litt røring i undestellet som skulle til. Legen min er seriøst sørlandets flinkeste og han kunne ikke gjort en mer forsiktig jobb. Jeg kjente nesten ingenting, og det hele tok alvorlig talt fire små minutt, men liikevel var det tydeligvis nok til å bli uvel resten av dagen. Alt gikk fint på undersøkelsesbenken. Det var først da jeg skulle reise meg at jeg kjente jeg ble glovarm i hele kroppen. Svetten begynte å piple, blodet forlot ansiktet og jeg kjente det sto mellom sekunder før jeg 1. Besvimte eller 2. Spøy på legekontorets gulv. Joda så.. Jeg rakk akkurat å storme inn på toalettet før jeg kastet opp hele lunsjen min. Åh, hvorfor meg?!


Jaja, tenkte jeg. Har'ke tid til å henge over doskåla. Jeg hadde jo frisørtime om tretti minutt og måtte komme meg til byen! Så jeg reiste meg nærmest umiddelbart etter å ha ønsket lunsjen god tur ned i kloakken, og trasket avgårde til sentrum. Ettersom lunsjen nå var ute av systemet, gikk jeg til innkjøp av en ny en, bestående av en kanelsnurr og et digert sjokoladekake-stykke. De første to timene i stolen gikk fint, men da Sara stakkars spurte om ikke jeg kunne reise meg for å stå under den siste klippen.. Vel da skjedde det hele igjen. Tre minutt klarte jeg å stå oppreist før jeg kjente jeg holdt på å gå i bakken. Jeg ble glovarm, ba om å få en klippepause, tok en slurk med vann og fant ut at det allerede var for sent. Et minutt senere løp jeg ut på frisørdoen med en god blanding av både bolle og kake i halsen.. Herregud for et leven? Celleprøve er visst ikke en lek for alle og enhver.

Neida, dere må ikke la dere skremme av min noe rare erfaring her. Venninnene sendte meg meldinger i fleng etterpå og lurte på hva i all verden jeg syntes var så ubehagelig med denne lille undersøkelsen. Det er altså ikke helt på normalen å bli uvel av noe en nærmest ikke kjenner noe til. Sjekk dere alle sammen! Det er så viktig <3



I dag spiller heldigvis kroppen på lag igjen og jeg er klar for jobb!
Gleder meg til en lørdag som pleier igjen.. Passer meg litt bedre det.

25 kommentarer

Hei. Så flott at du deler din opplevelse med oss. Det er synd at noe så viktig er så tabubelagt som det er Forhåpentligvis blir det litt mindre tabu og mer naturlig av at du skriver om det på bloggen. Var selv å tok celleprøve på torsdag og hadde da utsatt det i nesten ett år. Skjønner ikke hvorfor jeg har gjort det når det var så ufarlig og ikke noe vondt i det hele tatt. Tusen takk for at du deler av din hverdag. Alltid inspirerende og underholdende lesning på bloggen din

Emilie: For en fin kommentar <3 Takk Emilie! :-)

Hei Marthe! Det er så gøy å følge deg og din hverdag, spesielt siden jeg starta på sykepleien selv i høst. Skulle ønske du skulle blogge forever as. Har denne uka starta i min første praksisperiode og opplever det som veldig lærerikt men også slitsomt. Lurer på om du har noen tips til å få mest mulig ut av praksisen?

Stå på videre! klem til deg <3

Hanne: Hei Hanne! Så hyggelig å høre fra deg. Moro at du har fått startet i din første praksisperiode og trives så langt. Det er tungt, men spesielt tungt i begynnelsen når du "går litt på tå", er usikker på rutinene og lurer litt på hva som skal skje. Det går seg til etter noen uker og blir litt mindre tungt ihvertfall :-) Hmm, angående tips så vil jeg bare si oppsøk nye læresituasjoner helt fra starten av og vis at du gjerne vil bli kastet rundt til der det skjer. Jeg har lært SÅ mye av å pendle litt mellom sykepleierne på avdelingene for å få med meg litt av alle prosedyrer. Dessuten er det gøy å se og la seg inspirere (og ikke-inspirere) av hvordan flere enn bare veilederen din jobber også :-) Masse lykke til i praksis! Stor klem

Jeg er helt lik, men det er fordi jeg ble sydd som liten uten bedøvelse. Blir grisedårlig av blodprøver, legebesøk og alt som har med kroppslige ting å gjøre (til tider til også etter naprapatbesøk). For meg hjelper det å ha med brus/sukker, ligge lenge på benken ved blodprøver og å spise nok mat på forhånd. Er fryktelig ubehagelig! Bra du oppfordrer til å sjekke seg, selv om mange leger venter til fylte 25 år! :)

Mathilde: Aa! Huff, du har nok helt rett i at det kan være lurt å spist og drikke godt på forhånd. Man har vel enda lettere for å besvime dersom blodtrykket er lavt fra før av :-) Skal definitivt ikke glemme det til neste gang :D

Endelig kvinnet meg opp til å ta celleprøve i morgen, så syntes også godt at du deler noe som er litt tabu. :) så kanskje vi andre også blir litt flinkere til å gjøre dette :)

Anonym: Flink!! Du må ha masse lykke til :D Håper det går litt enklere for deg :D

Uff, ikke gøy å få en sånn reaksjon. Håper formen er bedre idag, god bedring videre :)

Oda: <3 God du er. Tusen takk!

Så ubehagelig å bli så kvalm :( Tenkte på det med sekretæren, lurer på om de spør om det fordi det er en mann som skal gjøre det, har hørt at en sekretær har vært med inn i samme rom pga det er en mannlig lege som skal utføre undersøkelsen.

Katrine: Ja, det kan godt hende :-) Var ihvertfall hyggelig å få forespørselen. Ingen tvil om at jeg burde ha takket ja! Hehe <3

Hei, uff så kjip dag!

Kan det ha noe med at du gruer deg veldig i forkant? Om enn i underbevisstheten din?

Jeg besvimte hos tannlegen. Har alltid blitt svimmel av mitt eget blod men dette tok kaka.. hun som hjalp meg sa at jeg hadde nok tenkt lenge på det i forkant, så konsenterer en seg til å ta seg sammen under timen, så blir det rett og slett for mye å takle

Astrid: Ja helt sikkert! Kjenner meg veldig igjen i å konsentrere meg så mye om å takle det at jeg blir svimmel og kvalm istedet. Hehe huff! Håper det går bedre for deg hos tannlegen nå :D

Kjenner meg veldig igjen. Jeg besvimer hver gang det skal tas blodprøve av meg! :o

Prøver så godt jeg kan å skjerpe meg, men det bare svarter fora øynene mine. Tror nok man bevisst eller ubevisst tenker og frykter mye på forhånd. Blir helt svimmel bare av å sitte i en slik ''sprøytestol'' selv om de bare skal ta blodtrykket.

Uff, ikke noe god opplevelse det! Jeg jobber selv innen helse og har ikke problemer med å sette sprøyter på andre, ta blodprøver og andre prosedyrer - men når det er meg selv og min egen kropp blir jeg en pingle og besvimer omtrent så fort jeg trer inn på legekontoret. For å finne det positive i det så synes jeg det er fint å kunne ta med meg den følelsen jeg selv har opplevd på videre inn i jobben min <3 Ha en fin start på uka!

Hei, Marthe! Det er utrolig spennende å følge deg, spesielt når det gjelder sykepleierstudiet. Jeg går også 2 året, og er nå snart ferdig med praksis på ortopedisk avd. Det jeg undrer litt over er all energien du har, og hvor positiv du er! Jeg et helt nedbrutt, sover hele tiden, orker ikke å være med venner og har syke humørsvingninger. Jeg bor i tillegg hjemme, og får servert middag og rene klær (jeg er utrolig heldig). Jeg bidrar selvfølgelig hjemme, men foreldrene mine vil at jeg skal satse og bruke tid på skolen. Hvordan klarer du alt? Hvordan klarer du å balansere livet og skolen? Det er ekstremt slitsomt å være så negativ hele tiden, og det hjelper dessuten ikke.

Hilsen Silje, 20år.

Silje: Hei Silje! Synes det er så gøy når andre sykepleierstudenter legger igjen kommentarer rundt hvordan de opplever studiet. Det er veldig mange som har spurt om det du spør om her og som opplever studiet vårt veldig tungt! Det er jo et enormt pensum vi skal igjennom på kort tid. Jeg kjente mest på dette med økt søvnbehov og lite overskudd høst-semestrene da jeg ikke følte jeg gjorde annet enn å lese om kveldene, men akkurat dagene i praksis finner jeg ikke like tunge. Så lenge jeg får ha litt varierte dager så timene går fort og føles meningsfulle så kan jeg dra hjem med overskudd til middagskokkelering og venner/kjæreste, men vi er forskjellige og jeg må bare si at jeg faktisk har mer energi nå som 25 åring enn da jeg var 20. Jeg klagde også mye mer på livet og den tunge hverdagen for noen år tilbake. Akkurat som om positiviteten og kunsten å se løsninger fremfor problemer bare kom snikende med årene. Jeg har jo hatt fem "friår" fra skole, så da jeg først begynte å lese pensum igjen var jeg jo også full av motivasjon. Det ville nok vært helt annerledes om jeg kom rett fra videregående. Synes du er rå som tenker å være ferdig utdannet sykepleier som 21 eller 22 åring. Hold ut selv om det er tungt nå i noen uker til. Det er snaart sommerferie! :D Ønsker deg masse lykke til videre både på ortopedisk og de steder du måtte bli plassert neste! Klem

Stakkars deg, vet hvordan det er. Skjønner heller ikke hvordan det er mulig! Ligger på benken og fjerner en klump, alt går fint, jeg og legen småprater under seansen og jeg er strålende fornøyd med at jeg ikke er uvel eller redd eller nervøs denne gangen. Helt til jeg kommer ut i ganga. Altså hvorfor, hver eneste gang?!? Jeg grudde meg ikke, det var ikke vondt, ikke ekkelt osv. Blir så irritert på kroppen min noen (alle) ganger!

Anne: Haha huff! Må bare le av hvordan kroppene våre er skrudd sammen :D Vi er nok ikke alene om dette, og jeg vedder på at legene har vært utfor besvimelser og oppkast av enda mindre :D

Det høres unektelig ut som angst

Jeg er helt lik! Du kan jo tenke deg hvordan det var når jeg fødte datteren min for 1 års tid siden..... :)

Christina: Nei huff!! Åå, herlighet håper du fikk alt som kunne fås av smertelindring!

Vasovagal reaksjon :) Google it. Hilsen spl

Hei du! Uff vet så godt hvordan det er <3 i alle år frem til sist år, har jeg besvimt av samme greier + blodprøver osvosv. Men jeg har gått på kurs, eksponert meg for redselen, sett ekle/groteske operasjonsvideoer med masse blod for å kunne bli vandt med synet, gått til gynekolog å tatt diverse tester bare for å gjøre det. Før måtte jeg ha med foreldrene mine bare for å sette føttene mine inn på legekontor, nå går jeg alene og tar blodprøve liksom.. syk fremgang på bare kort tid.

Nylig tok jeg min siste dose av HPV vaksina HELT alene, alle tre gangene. Uten å svimle/besvime eller bli dårlig.

Ser noen nevner at det er vasovagal reaksjon, ja det kan jo være det. Men mye sitter i hodet også.. :) øvelse gjør mester. Lykke til!

Men.. en ting.. har du sjekka om du kan være gravid? Teit å foreslå det, men frykten pleier gå over innen en liten time maks liksom. Kroppen er ikke i stand til å være i forsvarsmodus mer enn 15 min i strekk (vanskelig å forklare). Bare tenkte siden du var hos frisøren og ble dårlig igjen? Anyways, prøv å ha med noe du kan fikle med neste gang, en stressball eller slim :p

Skriv en ny kommentar