1. “Ler meg ihjel” er responsen min på halvparten av alle facebook-bilder/videoer jeg blir tagget i daglig. -Men i virkeligheten trekker jeg jo bare såvidt på smilebåndet. Det er sjeldent en facebook-video faktisk får meg til å brøle av latter.

2. Jeg lever meg utrolig inn i talentprogrammer og blir innmari fort rørt av at andre gjør det bra, men samtidig kommer den superkritiske siden min frem her. Det er jo ikke sånn at jeg under noen omstendigheter tror jeg ville gjort en bedre jobb selv foreksempel, men jeg tenker som så at har du meldt deg på en talentkonkurranse på tv, så skal du pokkeren ha et kvalitetstalent også.

3. Jeg klarer bare ikke å beherske øynene mine på treningsstudio. Bolemenn iført løse singletter der niplene nesten ramler ut.. Kunne ikke brydd meg mindre. -Men damer med lyse treningstightser, superslanke mager og digre sprettrumper… Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg MÅ glo.

4. Jeg får spasmer av folk som snakker når jeg har slått meg ned for å nyte favorittprogrammet mitt. Hallo, dette tvøyeblikket har jeg kanskje sett frem til hele uken! Denne problematikken her, samt et ikke-fungerende-internett… Åh! Du ser det kanskje ikke på utsiden, men innvendig er jeg på nippet til å eksplodere.

5. Jeg har helt siden jeg var liten hatt en utrolig dårlig holdning med middagsbordet. Nei, jeg sitter ikke med albuene på bordet (ikke at det er noe problem), men jeg kjenner ingen som sitter så krumrygget som det jeg gjør, og det er så lite elegant! På fly og tog sitter jeg forresten alltid sammenkrøllet som en ball, og jeg tror kanskje aldri at jeg vil bli for voksen for det heller.

6. Jeg liker ikke når mennesker skryter for mye. Ihvertfall ikke av meg. Ikke drukne meg i en flom av komplimenter, for så bra er vel ingen. Haha. Får jeg syv komplimenter av en og samme person på en formiddag, så blir det liksom ikke troverdig lengre. Det får være måte på hvor flink, flott, bra, snill og dyktig en kan være tenker jeg da. Hehe, kanskje det bare er meg. Kjæresten er ihvertfall utrolig flink på å finne en sunn balansen der. Han skryter av meg, maten jeg lager og jobben jeg gjør akkurat “sjeldent” nok til at det blir troverdig, og da sluker jeg ethvert ord og blir ordentlig takknemlig.

7. ​Jeg hater å gråte offentlig. Jeg har gjort det to ganger de siste syv årene og det var 1. Da jeg hadde massiv kjærlighetssorg i den litt for trygge frisørstolen til Marianne og 2. Da jeg fikk en heftig kink i ryggen på reise og måtte dra på koffert med nerver i klem. Ellers hulker jeg som en gris når jeg sitter hjemme og ser på The Voice…

8. Kall meg hva du vil, bare ikke vennen. Jeg føler meg som den lille babyen din når du kaller meg det, og sist jeg sjekket var jeg 25. Jojo, familien kan kalle meg hva de vil så lenge de vil. Det er venner eller enda verre: bekjente jeg ikke makter dette nedlatende ordet fra. Hehe, det føles ihvertfall nedlatende.

9. Dyremisshandling og pelsindustrien generelt gjør meg så uvel at jeg krysser ut enhver artikkel som omhandler det. Jeg orker bare ikke å ta det innover meg. Jeg så en video av en kanin som fikk avrevet pelsen sin til angora-gensre engang, og den skrikende lyden av smerte skjærer enda langt inn i kroppen min når jeg tenker på det. Tanken på alle idiotiske foreldre som kjøper kanin til barna sine med intensjon “leketøy til de små – skal ligge ute i bur hele året”, kan også få meg til å ville legge utdannelsen på hylla og melde meg som frivillig dyrepoliti istedet. Fader altså, så mange det er som aldri skulle hatt dyr. 

10. Jeg føler meg skikkelig fæl om dagen. Jeg trener ikke, jeg er blek, har halvløse tapeextentions, stygge negler, ingen løsvipper, og jeg finner en ny celulitt på låret for hver dag som går. Jeg føler ikke jeg har tid til å ta vare på meg selv før denne forbaska leseinnspurten er overstått og det tærer på selvfølelsen! Godt jeg hadde en bedre periode når mannen skulle kapres.

Det var en gang en fjong frøken… And she will be back.