Det er Valentines day OG Vixen Blog Awards i dag, og jeg skal verken tilbringe dagen med Jonas eller Norges toppbloggere. Jeg skal være et sted fra 15.00 til 22.00 med min godeste Annika denne herlige dagen! Hvor vi skal være og hva vi skal gjøre får dere ikke greie på før senere. Hoho! Jeg fikk invitasjonen til Blog Awards for bare to dager siden, og da er det jo ikke så lett å planlegge med resing. Jonas jobber og skal på trening, så valentines day skal feires med romantikk og god mat i morgen i stede!
Bikini + kamera er alt jeg skal ha med meg..
Nei jeg skal ikke i svømmehallen! Noen som vil gjette?
Før Jonas og jeg kjørte av gårde til Kristiansand igjen, dro vi innom Stavanger sentrum for en aller siste shoppingrunde. Der greide jeg å svi av litt for mye på skobutikken ALDO. Jeg skulle egentlig inn for å handle på salg, men så var det så mye flott på “ikke salg”. Sånn kan det gå! Nå er jeg lykkelig, men fattig til neste lønning..
Jonas og jeg har brukt store deler av helgen på å være besatt av min nye mobil. Vi har sittet og spilt annen hver runde på Angry Birds og vi har brukt utallige timer på å prøve å slå hverandres rekorder i et spill med navn Fruit Ninja. Jeg tror vi er blitt gale.
Flotte microsoft-mobilen min. Jeg er strålende fornøyd med den. Har du lyst på samme mobil? Isåfall kan jeg minne om at www.blogg.no arrangerer en konkurranse hvor man kan stikke av med denne Nokia Lumia 800 telefonen! Delta i konkurransen HER.
Ellers fikk jeg på lørdag testet om mobilen faktisk er uknuselig. Jeg mistet den nemlig rett i en sølebytt og presterte å tråkke på den etterpå. Ikke en skramme ble det! Hoho, da var jammen meg det oppklart også.
Morsdagen gikk til bowling og masse masse mer spising! Hoho, deilig middag, og tre typer kake gikk ned i våre magesekker. Jaja, så forbrant vi vel noe av det på en runde bowling etterpå. Det gikk nemlig ganske hardt for seg da Jonas og jeg veddet penger om førstepremien. Den som vant skulle få 100kr og da ble Jonas helt profesjonell.
Jonas og jeg stoorkoste oss hos farmor og farfar i går kveld. Vi fikk servert tidenes måltid med litt av absolutt alt! Reker, blåskjell, kongekrabbe og hummer. Dette er virkelig noe av det beste jeg kan få. Etter å ha stappet i meg alt dette fikk vi jammen meg i oss både riskrem og kake og! Vi får ihvertfall i oss nok mat her i Stavanger.
Akkurat i det vi tråkket utenfor døra for å dra, så vi naboens bil rygge rett i vår. Vi både så og hørte et skikkelig smell når bilene møttes, men det ble ikke et eneste merke på noen av dem! Utrolig. Vi som var sikre på at Jonas’s nye bil var vraket. Flaks!
Dette har vært en helt super dag! Jonas og jeg har storkost oss med et Stavangerpar og babyen deres i hele dag. Vi dro på Kvadrat halv tolv og tenkte ikke engang på hjemveien før fem! Det er helt vilt hvor fort tiden flyr når man er på shopping. Nå sitter vi hos farmor og farfar. Det er skalldyrsmiddag like rundt hjørnet, og ingenting frister faktisk mer! Håper dere har hatt en like flott lørdag som meg.
Historien om lille Christoffer er noe av det verste jeg har lest. Gjennom hele boken satt jeg med den ekleste magefølelsen og en vond vond klump i halsen. At historien er sann og finner sted i mitt eget, lille land gjør det hele ti ganger sterkere. Lille, gode Christoffer ble bare 8 år gammel. Han ble mishandlet over lang tid og dør ved et brutalt kast i veggen. Etter at hans nye stefar kommer inn i bilde, forandrer alt seg.
Han får ikke lengre lov til å ha kontakt med sin opprinnelige far. Han får ikke sitte på fanget til mor og han får ikke lengre lov til å eie en eneste leke. Stefar er den nye sjefen og gjør man ikke som han sier blir det krig, sier Christoffer. “Hvordan har du fått disse blåmerkene da”, spør bestemor. “Jeg tenker nok du skjønner det sjøl”, svarer Christoffer.
For hver grusomme hendelse gutten måtte gjennomgå, lukket jeg boka og så på bilde av lille Christoffer. Det gjorde direkte vondt. Likevel er jeg glad jeg gjorde det. Jeg er glad jeg leste boken, ble mer opplyst av den og brukte flere timer på å være trist pga den. Det er så ufattelig at noe slikt kan skje. At en guttunge i Norge kan ha nye både gule, blå og lilla blåmerker, brannskader, og kloremerker for hver nye uke -og ingen ser det. Ingen lærer aner mistanke, ingen helsesøster kontakter barnevernet. Ingen mor lar sitt barn snuble så mange ganger på sin skolevei at barnet får anfall av de alvorlige skadene.
Det er bare helt utrolig hvordan moren i bilde kan overse en mishandling som denne. Christoffer har skjelvinger, han sugler og greier ikke lengre å holde tunga inne i munnen. SÅ store er hodeskadene blitt. Hvor er moren? Er det virkelig mulig å tro at guttungen fremdeles bare faller på skoleveien? Jeg fatter det ikke.
Dette er som dere sikkert forstår en grusom, men sann historie. Christoffer døde i 2005 og har nå en egen til minne om facebookside med over 80 000 medlemmer. Dere kan lese mer om den stakkars gutten HER.
