Tillie bor sammen med sin hardtarbeidende far, sin eldre bror, og sin deprimerte mor. Hennes største ønske i livet er å få moren glad igjen, men morens lyst til å bli frisk ser ikke ut til å eksistere. Familien flytter til Washington da faren begynner i ny jobb, men når Tillie ankommer det nye huset er moren sporløst forsvunnet. Faren vil ikke fortelle hvor moren har dratt og Tillie begynner og ane misstanke om at faren har gjort noe fryktelig galt. Har hennes egen far kidnappet den syke moren? Kanskje han har drept henne og gjemt henne på et sted Tillie aldri vil finne henne? Lille Tillie begynner letingen, og en dag bestemmer hun seg for å lete i husets forbudte kjeller. Her finner hun en dør med et merkelig, blått lys.
Selv om jeg ikke ble like oppslukt i denne historien som jeg har blitt av andre romaner, var dette en veldig god bok. Den gir en bedre forståelse av hvor sterkt drepresjon kan forandre enkelte mennesker. Følelsen av hva det måtte være som gjorde moren i familien så trist, var sterkere enn kjærligheten til hennes egne barn, og sterkere enn lysten til å være der da de trengte det mest. Boken forklarer hvordan depresjon virkelig kan virke uhelbredelig, og hvordan sykdommen over tid kan rive en familie i stykker.
Terningskast 4 fra meg!
Boken kan dere kjøpe HER (affiliateslenke)
