Jeg har alltid hatet mars. Mars er og har alltid vært en lang og sur krampetrekning av vinteren, men at disse ukene skulle bli så jævelige hadde jeg definitivt ikke spådd. 6 mars kom beskjeden om at bestefars godartede svulst ikke var godartet likevel. Kolorektal kreft hadde vi nå fått i familien. Ja det var et sjokk, men optimistisk som jeg er, tenkte jeg med ett på de gode prognosetallene. Det er faktisk veldig gode overlevelsestall for denne typen kreft, selv med spredning til lymfeknuter, så jeg har klamret meg til disse tankene mens vi de siste fire ukene har gått og ventet på CT, MR, CT-svar og MR-svar.

Mandag formiddag reiste jeg til Stavanger. Da var det 1 uke siden bestefar hadde tatt CT, og 2 uker siden MR. På nett står det at svar etter slike undersøkelser skal foreligge etter ca 1 uke, så det var definitivt med en klump i magen jeg ankom byen mandag ettermiddag. Klokken ble 16.00 og sykehuset hadde ikke ringt. Endelig kunne vi slappe av. Ihvertfall til neste dag. Sånn fortsatte det helt til torsdagen og ingen telefon kom. Torsdag skulle bestefar til sykehuset igjen for ny rectoskopi. En undersøkelse for å sjekke hvordan tarmen så ut etter forrige operasjon. Jeg hadde bestemt meg for å være med for å grave litt informasjon, og si ifra om at bestefars puls var for lav. Jeg hadde nemlig målt den mange ganger og hvilepulsen hans er på 40 tallet, noe som kan forklare hvorfor han etter forrige operasjon ble liggende på intensiven i 6 timer med puls på under 40. Vel, torsdagen kom og 15 minutt før vi skulle avgårde til sykehuset, sa hodet mitt bare stopp. Jeg bare gråt og gråt ettersom spenningen og angsten nå hadde bygget seg opp over flere dager, og jeg visste at disse svarene på spredning antagelig kom til å bli servert meg der i samme slengen som all annen informasjon. Uansett om bildene ikke hadde vist noe som helst så ville jeg fått et sammenbrudd av lettelse på legens kontor og ikke klart å si et eneste ord, så jeg bestemte meg for å bli igjen hjemme..

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

1 time senere kom bestemor og bestefar tilbake og fortalte at bestefar hadde fått ny operasjon 9 april. Hurra, så raskt! Ingen stråling eller cellegift var blitt nevnt. Også et godt tegn tenkte jeg.. SÅ til disse forbaska bildesvarene da som jeg er sikker på at ødelegger flere enn meg psykisk å måtte vente på. Vel, legen måtte sjekke opp i CT bildene mens de satte der for de hadde han ikke sett på enda, men både CT og MR viste små prikker både på lunger, lever og nyrer. Dette kunne være helt ufarlig da flere har slike små prikker uten å ha kreft, men de måtte følge det opp med flere CT og MR bilder i fremtiden.

Med andre ord: Fremdeles ingen svar. Åh, jeg kjente jeg ble så skuffet over dette at jeg ikke klarte annet enn å gråte resten av gårsdagen, og i dag har jeg så hodepine at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg dro hjem fra Stavanger i går kveld, og vekslet mellom å gråte og kaste opp hele togturen hjem (hater lukten av tog). Nå skal jeg bare bruke helgen på å ikke gjøre noe som helst. Jeg har ikke lyst til å treffe venninner, skrive på oppgave, trene, eller reise på ferie tre dager etter bestefars operasjon. Alt jeg vil er å sitte hjemme i stuen min og V.E.N.T.E. Vente på å få denne dritten overstått, og vente på å få noen ordentlige svar. Jeg forstår at legene ikke kan fortelle mer enn de vet, men denne overfladiske informasjonen byr bare på mer googling og sannsynlighetsregning med prognosetall for ditt og prognosetall for datt og det er så jævelig slitsomt.

Jeg har ikke fortalt noe av dette til venninner, men av en eller annen grunn kjenner jeg behov for å dele det med dere. Litt fordi min største frykt på denne jord er blitt en realitet, og jeg ikke orker å blogge om blomster og fred hele tiden. -Men også litt fordi dere er venner som jeg slipper å treffe på i det daglige, og som sikkert har en hel del egne erfaringer og oppmuntringer som jeg kanskje kan ha godt av å høre. Bestevenninnene mine blir sikkert skuffet nå, men jeg har alltid vært en sånn person som ikke føler meg bedre av å prate om ting med flest mulig i timesvis. Jeg vil virkelig bare takle dritten selv for så å søke hjelp i hygge med venner når jeg først orker det. Det har fungert gjennom enhver kjærlighetssorg, og det skal fungere nå også.

Min fine, varme, gode, bestepappa <3 Du SKAL bli frisk fra dette.
Du har bare bikket 70, og skal ha MANGE flere fine år med jentene dine!