11 dager er gått. Det føles som to, men nå har jeg utsatt denne bloggposten lenge nok. Jeg lovet å holde dere oppdatert på husjakten, og jeg kan starte med å si at det ikke blir noen hus. Vi var på to visninger fredag 13 september og falt pladask for begge nybygg. Jeg var 100% sikker på at vi kom til å gå for et av dem og tenkte bare vi skulle bruke helgen på å bestemme oss for hvilket. Dessverre ble det ikke sånn. Jeg gikk istedet fra å være samboer til singel og alene igjen i leiligheten den helgen. Lørdag kveld begikk partneren min en feil bak ryggen min. Jeg tenker ikke å skrive en novelle av et blogginnlegg, dele en eneste detalj eller henge ut noen som helst, men jeg kan ikke bare fortsette å late som ingenting heller. Jeg har skrevet om oss i omtrent hvert eneste blogginnlegg de siste årene. Vi har akkurat vært på livets klisseferie, jaktet etter valp sammen, og sett etter drømmehuset. Det går faktisk ikke an å fortsette hverdagen alene og late som ingenting av dette skjedde. Jeg tror aldri jeg har vært så lykkelig som på fredag kveld, da vi feiret visningene med vin, ost og kjeks. Likevel kjenner jeg mine egne prinsipper og verdier. Uten tillit eller respekt har man ingenting i et forhold, og ettersom dette måtte skje når jeg trodde vi aldri hadde hatt det bedre, har jeg valgt å ikke dele ut noen flere sjanser. Jeg har det greit, takket være fantastiske familiemedlemmer og venner. Jeg ønsker ikke å bruke denne bloggen til å hate på noen, og jeg klarer meg med støttende ord fra familie og venner, så kommentarfeltet vil bli stengt en liten stund fremover. Jeg vet at dere er der uansett <3 Bloggpostene fra hverdagen vil fortsette å komme som før. Med eller uten hund, mann og hus, må livet gå videre.
Sika tilhørte svigerfamilien i 10 år, så hun kommer vi ikke til å se noe mer til.
Hverdagen uten hund er ikke en hverdag jeg vil ha, så valpejakten… den fortsetter.
