På date foretrekker jeg… 1. Å være hjemme hos meg eller han, med god middag og vin i glasset, eller 2. På spillkveld med noen vennepar. Sistnevnte er jeg bare blitt mer og mer fan av det siste året. Det ER så hyggelig når mine venner også kan være hans venner og omvendt. Timene bare flyr avsted når vi setter oss ned en hel gjeng for å spille kort, brettspill eller Mario Cart på tven. Vi blir jo nesten som barn igjen!

Hos legen er jeg… Ihvertfall ikke med CRP under 100. Jeg er veldig flink til å fortelle alle andre at det er suuperviktig å dra til legen en gang for mye, og ja selv bare ved misstanke om forkjølelse. -For man vet aldri når en infeksjon blir til lungebetennelse og en lungebetennelse blir til sepsis! (blodforgiftning). -Men selv går jeg helst til legen dersom jeg har følt meg døende i en tre ukers periode. Ikke fordi jeg er redd for å oppta legens dyrebare tid, men fordi jeg synes det er et tiltak å ta opp telefonen, taste inn nummeret og booke den der timen som aldri passer inn i hverdagen. *SKJERPINGS* Det går bare ikke an å være så lat.

Etter byen er jeg… På Happy Time og bestiller kebabpizza. Jepp, mine dager på Mc Donalds er over og ut! 

I taxikøen er jeg… Aldri. Ser jeg at det er milelang taxikø etter en god kveld på byen så prøver jeg febrilsk å 1. Sjekke inn på Ernst hotell, eller 2. Spasere en time eller to rundt i sentrums gater for å trygle taxisjåførene om å stoppe for meg mens jeg trykker i meg halve nattmaten. Ernst hotell kommer jeg stort sett aldri inn på etter klokken 02.00 om natten. De sier alltid at de har fullt, men jeg er sikker på at de lyver. De vil vel bare ikke håndtere meg og kebabpizzaen min etter midnatt.

Akkurat nå er jeg… Sprikkmett etter bestemors koldtbord-frokost, og skal til å slå meg ned for dagens nerdetimer. Jeg må få unnagjort litt fornuftigheter før hjemreise til Kristiansand. Toget går klokken seks i kveld, og jeg grøsser litt bare av tanken. Dagene går så fort her i Stavanger. Føler liksom aldri jeg får nok tid med bestene! -Men heldigvis venter mer familietid i morgen med farmor og farfar på fineste Bortelid. Det gledes <3 Der melder de til og med nydelig vær! 

På eksamen er jeg… 1. Så skjerpet at jeg nesten rister. 2. Alltid siste frøken ut av rommet. Jeg forstår ikke hvordan mine kjære medstudenter klarer å gjøre seg ferdig før tiden. Digger forresten følelsen av spenning minuttene før oppgavearket kan snus. Det er et øyeblikk av skrekkblandet fryd å skulle finne ut om alt arbeidet man har lagt i lesingen månedene før har vært verdt det, eller om oppgavene ikke kommer til å være helt som spådd.

I forelesning er jeg… Hun som kommer inn i forelesning minuttet salen har falt til ro og foreleser begynner å snakke. Virker sikkert som den sløve syvsoveren, men det skyldes rett og slett den j*vla bussen som aldri kommer. Jeg kommer stort sett alltid forberedt og følger slavisk med på hva foreleseren sier når jeg først har fått satt meg ned. Kahoot-quizer er jeg forresten blitt helt rå på om jeg får si det selv! Elsker når læreren lager quiz. Lol. Da kommer den ekte nørden i meg frem.

Om morgenen er jeg… Trøtt, men oppe før kl 09.00. I hverdagen står jeg som regel opp klokken 07.00 samme hva jeg har eller ikke har på agendaen. Jeg er på mitt mest effektive mellom 07.30 og 14.00 om formiddagen, så soving til langt på dagen gjøres kun på fyllesyke søndager. 

Om kvelden er jeg… Enda trøttere. Etter klokken 22.00 svir det i øynene mine, men jeg prøver å holde meg på sofaen eller ved stuebordet til klokken 23.00 likevel. Eller… Film = Sweet dreams. Er jeg på filmkveld så er løpet kjørt og jeg i drømmeland innen klokken 21.00.

På jobb er jeg… Ihvertfall ikke noen unnasluntrer! Jeg trives best når det skjer noe hele tiden. Jeg får energi av den slags, og føler nesten arbeidsdagen er over før den er i gang. Det var andre tider da jeg jobbet i butikk og enkelte dager nesten ble stående stillestående flere timer i strekk. Aldri hatt så vondt i ryggen som da jeg sto i kassa på Vero Moda. Jeg synes det er langt mindre tungt fysisk å løfte, stelle eller forflytte 2 meter høye pasienter. Jeg synes også det er langt tyngre psykisk å sitte pal fem timer foran en pcskjerm å blogge, enn å tilrbinge åtte timer i uniform på jobb. En dag med varierte arbeidsoppgaver er så innmari mye mer givende!

Som sjåfør er jeg… En konsentrert bestemor. Jeg sitter så nærme rattet at jeg ville blitt drept av airbagen og ikke selve kollisjonen dersom jeg skulle havne i en. Jeg er sløv på blinklys og elendig på parkering, men ellers vil jeg påstå at jeg er trygg å sitte på med. Jeg følger enhver fartsgrense og er så fokusert på veien at jeg blir helt utslitt i hode og øyne etter et par timer. Lange kjørestrekninger egner seg derfor ikke for denne.

Økonomisk har jeg… Et forbedringspotensiale. -Men fy så mye flinkere jeg er blitt på denne fronten de siste par årene. Jeg synes dette med å lage økonomiske mål, planlegge og ta budsjettvennlige valg i hverdagen bare blir gøyere og gøyere. Det gir meg liksom noe å se hvor mye jeg kan spare på å bare tenke meg to ganger om. På matfronten kan jeg likevel bli bedre! Det er ikke til å legge skjul på at jeg verdsetter et luksuriøst kjøleskap med myye frukt og bær i grønnsaksskuffen.

Som passasjer er jeg… Et mareritt! Det mannfolket mitt stakkars får jammen høre det. Jeg synes bare alle andre enn meg selv kjører så innmari langt inn i høyresiden av veien. Jeg klarer ikke å beherske meg når jeg sitter i passasjersetet og føler at høyre frem og bakhjul er på kanten av grøfta eller i ferd med å snitte veigjerdet utenfor vinduet mitt. Jeg brøøler ut når jeg ser for meg hele dødsscenarioet og skremmer mannfolket sånn at det faktisk blir fare for å kjøre av veien. Dette her er vårt ene, store diskusjonsmoment i hverdagen.

Lykkeligst er jeg… På ferie. Enten det er en juleferie med familien eller en klisseferie til varmere strøk. Ferie er livet. Kjenner på hele meg at det er aalt for lenge siden forrige sydenferie nå, men neste tur får bli vinter eller vår 2018, og den dagen jeg får sette tærene mine i sanden igjen da kommer jeg til å føle på en takknemlighet som aldri før. 

På visning er jeg… Hun som får dårlig samvittighet ovenfor megler dersom det kommer frem at leiligheten ikke er fin. Jeg er ikke en sånn som banker på veggene eller bøyer meg mot listene for å sjekke om spikeren er hamret korrekt inn. -Og ihvertfall ikke en som brøler det ut dersom spikeren skulle vise seg å ikke være på stell. Det er nesten så jeg er redd for at megler skal gå i grusen og miste alt h*n har av håp dersom jeg forteller at leiligheten ikke står til forventningene. Enten jeg liker leiligheten eller ikke så takker jeg pent for visning og sier noe sånt som “jo, dette var en kjekk leilighet”. Så sender jeg heller en melding senere med en meget pent innpakket “leilighetsjakten må nok gå videre”. Synes forresten det er morsomt å tenke på at jeg kan bruke 40 minutt på å bestemme meg for om en genser på bikbok er verdt 400 kroner eller ikke, mens et hus tar meg 10 minutt på å inspisere.

På bunn er jeg… Når jeg er sulten, tissetrengt og alt for varm eller alt for kald. Kombinasjonen er døden, og er jeg på toppen av det hele litt sliten da… Ja nei, da er jeg ikke særlig til sjarmtroll.

På trening er jeg… Sjeldent. Jeg bruker unnskyldningen “Har’ke tid før eksamen er over”, og det med helt ok samvittighet. Jeg kommer ikke til å dæve av immobilitet på to måneder, og ikke skal jeg i bikini i løpet av dette tidsrommet heller, så nå fokuserer jeg på skole og jobb, og om to måneder gleder jeg meg til å flette inn litt mer svetteøkter i livet mitt igjen.

Litt personlig lesestoff fra meg til deg på morgenkvisten!
Ha en nydelig torsdag alle sammen <3