God morgen alle sammen! Her kommer et lengre bildedryss fra den vanvittige tirsdagen vår! Dagen i går ble virkelig en av de villeste jeg har vært med på. Du er helt nødt til å skrible dette stedet ned på bucket-listen din om du ikke alt har gjort det, for hjelpe meg for en fantastisk opplevelse. Daniel, svigemor og jeg kjørte inn til Setesdal klokken syv om morgenen, møtte lykkelig uvitne opp i Valle to timer senere, og fikk utlevert klatreutstyr, hjelm og en instruktør som skulle følge oss hele veien til topps i galskapens klatrevegg. -Straumsfjellet. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ja, det der var faktisk galskapens klatrevegg! Etter en tur over elven sto vi på bunnen av Straumsfjellet og tittet opp på de 550 bratte høydemeterne som vi skulle bestige, og allerede etter de tohundre første, skjønte vi alle at dette ikke kom til å bli noen daffetur. Både fysisk og psykisk var det ganske tøft allerede fra starten av, og da svigermor kjente på høydeskrekken allerede da vi var halvveis anbefalte guiden henne å snu for å ta skogsstien til topps i stedet. Daniel og jeg gikk deretter først, og for at vi ikke skulle bli blitt av høyeskrekken selv bestemte vi oss rett og slett for å skru opp tempo, ikke se ned, og bare gå på helt til matpause-klippen 400 meter over havet.

Fytti så GØY det var! Armer og legger brant da fjellet begynte å gå utover og vi måtte klamre oss til veggen for å ikke henge i løse luften. For et adrealin! Jeg følte på et tidspunkt at jeg var med i en av de villeste episodene av 71 grader nord! Tre og en halv time brukte Daniel og jeg opp til pause-klippen, og da hadde vi gått fra både guiden vår og resten av gruppen så halve turen i det majestetiske fjellet hadde vi omtrent helt for oss selv. 

Mestringsfølelsen som ventet da vi satte oss ned for å spise lunsj 400 meter over havet, var nesten like bra som utsikten. I tillegg så var været helt perfekt, så her ble vi sittende og nyte oss i hele 40 minutt. Først da gruppen vår nådde lunsjtoppen gjorde vi oss klare for de siste 150 meterne med klatring opp en loddrett fjellvegg. Turen skulle ta en time om du gikk kjapt, men ettersom utsikten under oss var vel ja.. luft ga jeg klar beskjed til Daniel om at vi ble nødt til å gå i et utenomjordisk tempo. Det var nå alt for sent og bratt til å snu, så vi klatret rett og slett som gale og nådde toppen på en halvtime! Haha, tror aldri jeg har fått så mye skryt av mannfolket før <3

– En dag med Via Ferrata i Setesdal –

We made it! -Og på toppen møtte svigermor oss minst like andpusten. Spreka hadde gått opp skogsstien som skulle vise seg å være enda hardere enn selve klatreturen. Vi gikk ned denne stien alle sammen etter klatreseansen, og aldri i livet om jeg hadde kommet meg opp den galskapen. Bakken tok halvannen time å gå ned, og noe så sinnsykt bratt og gjørmete! Hjelpe meg for en lyst svigermor må ha hatt til å møte oss på toppen.

Tusen millioner takk for en helt uforglemmelig familiedag! Jeg har aldri sovet så tungt og godt i hele mitt liv som i natt. Alle naturglade, spreke sjeler der ute (uten høydeskrekk). Dere er helt nødt til å sjekke ut Via Ferrata i Setesdal HER.

Og dere som er født og oppvokst i Valle.. For en herlig dialekt dere har!