I dag har min kjære klart å hale meg med på min første løpetur på tja, det begynner vel å nærme seg seks uker! 8 kilometer skulle han ha meg til å gjennomføre i solsteken, og 8 blytunge kilometer ble det. Jeg tror aldri han har hørt meg klage så mye noen gang, men da vi endelig kom i mål, var jeg så glad i han at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. DEN følelsen! Den første løpeturen etter en så lang “ferie” gjør
alltid vondt. Nå kan det bare gå en vei videre, og det er oppover <3 Daniel jogget lett på tå hver eneste meter av den 60 minutters turen, mens jeg kjente det brant i hver eneste muskel fra fotsålen til nedre magedel. Haha, hjelpe meg. Jeg kommer til å våkne opp stiv som en stokk i morgen. Jaja, den følelsen har jammen vært savnet!

Akkurat som magemusklene til Daniel har vært de siste to dagene han har vært på Skral festivalen! Hoho. For en maskin <3 Løper gledelig 5 mil i uka han! Om jeg bare kunne fått litt av den løpegleden…

Etter vår lille økt, dro vi svette og varme rett ned på brygga, kledde av oss, og hoppet i havet. Noe.Så.Digg! Lurer meg på om ikke jeg må gjøre dette hver dag før avreise neste fredag. Wææ, tenk i morgen er det bare en uke igjen. Ah, jeg gleder meg sånn! De siste timene har vi bare kost oss med litt (mye) pasta carbonara, og filmen “Train to Lisbon”. En helt super film! Må sees, om dere ikke har eller vil ta dere tid til å lese boken.

Litt kliss tåler dere vel <3 God natt og sov godt kjære, gode dere!