Okei.. Jeg brukte hele 40 minutt på å komme meg fra hotellet til hovedveien. Dette er en strekning som vanligvis skal ta 2 minutt å krysse. ÈN vei feil kjørte jeg og der var det gjort. Jeg tok veien inn mot sentrum i stede for veien ut til E18 og fy søren. Så var skrikingen, svettingen og angsten tilbake igjen. Er det lov til å kjøre der trikken kjører? Vel, det gjorde jeg ihvertfall. Over alt, og hvor enn det passet meg. Kjørte helt sikkert på rødt lys, og feil vei i enveiskjørte gater også, men vi overlevde jo! Samtalene våre gjennom disse 40 minuttene gikk sånn noenlunde i denne duren: “Nei du kan ikke kjøre inn der. Hvorfor ikke? Det er en sånn ting der. Et skilt. Javel? Hva betyr det? Trafikklys med S på? Hva er det? Herregud, nå ble det strek!! Hva skal jeg gjøre?!

Jaja.. Vi lever enda begge to og jeg tror kanskje jeg vet hvorfor! Gps’en spilte kirkemusikk hver gang fartsmåleren viste 5 for mye. Det ble altså uaktuelt å krysse fartsgrensen noe som igjen medførte fuckefingre fra diverse forbikjørende.

Satt godt trykket oppi ruta i Oslo sentrum for å si det sånn.

Sunn lunch? Nei? Jaja, jeg fortjente den.

Hjemme i den gode, gamle stuen.

Har hatt en fabelaktig tur med deg snuppa!

Har mine kjære lesere hatt en fin helg?

– Marthe <3