– Ut på nye fjelleventyr –

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Her kommer endelig bildedrysset fra lørdagen vår! Fire timer brukte vi opp og ned med pustepauser, matpause og selvsagt en lengre knipsepause på toppen. Været kunne ikke ha vært bedre, og alt lå tilrette for at turen skulle bli perfekt. -Bortsett fra én ting. Formen min. Altså, jeg visste ikke om jeg skulle le eller grine da jeg ble forbipassert av en eldre dame som fortalte meg at hun bare hadde én lunge. Foråsidetsånn: Jeg har fått klar beskjed fra mannen at til neste gang vi skal opp på en fjelltopp så må jeg trene først. Ikke bare kondisjon, men også benstyrke. Pulsen min hamret nesten ut av halsen allerede etter en halvtime, og da det var knappe 200 høydemeter igjen, bare R-I-S-T-E-T leggmuskulaturen min. Herregud så flaut å stille opp i fullpakka turutstyr og bli passert av syv år gamle barn i dongeribukser på “søndagstur” med familien.

Jaja man lærer av alt! En ting jeg foreksempel lærte om meg selv på denne turen, er at jeg går igjennom tre ulike faser når jeg blir sliten. 1. Den stille fasen. Minuttene jeg tusler i fullstendig taushet og jobber noe iherdig for å opprettholde mitt positive indre. 2. Eksplosjonsfasen. Der det bikker over og jeg mister alt jeg eier og har av skam og hemninger. Jeg tror faktisk jeg holdt til ca 1500 høydemeter før jeg ikke fullt så elegant skled inn i denne fasen. “Dette er jo helt SYKT! Hvorfor i h*lvette går vi i i denne h*elvettes steinrøysa og ikke på den bedagelige søndagsstien der borte!?”. -Bare for å nevne noen av glosene. På et tidspunkt må frustrasjonen ut si! 3. Latterkrampefasen. Du vet… Når du føler du har det så jævelig at du ikke kan annet enn å le og le. Det hele blir rett og slett tragikomisk.

– 1845 meter over havet –

Note to self: You need to work out more! Haha, heldigvis gjorde disse hysteriske fasene mine hele turen hakket mer sjarmerende enn om den hadde gått som en dans på roser. Mannfolket fikk seg ihvertfall en god latter, og det gjorde også andre turister som ble vitner til mine skjellsord. Vi ville gjerne gå litt i fred og ikke midt blant den 1000 meter lange turistkøen opp til toppen, og derfor valgte vi stien som… vel ikke var en sti, men en bratt, bratt steinrøys. For hver høydemeter vi tok ble steinene bare større og spissere, og de siste 200 meterne følte jeg altså at hvert eneste skritt var en squat. FY så tungt, men den utsikten som ventet ikke bare på toppen, men hele veien opp… Den var så verdt strevet den.

Bare se på dette her? Evig takknemlig for at vi faktisk fikk sikt fra toppen. Det her jo ingen selvfølge å være så heldige med været! Turen ned igjen gikk unna på halvannen time, og til tross for skjelvne ben, var disse minuttene også heeelt magiske. For et syn… Absolutt en tur jeg kan anbefale dere alle å ta på en solskinnsdag! (Bare tren litt først).

– Utsikten fra Gaustatoppen –

Da vi kom ned ventet innsjekk på fjellhotell oss, og her nøt vi et par glass hvitvin før vi gikk til middag og hev innpå med en tre retters. Aldri smakt så godt med mat i hele mitt liv. Helt himmelsk var det <3 Sprikkmette og stoorfornøyde gikk vi til sengs klokken ti om kvelden, og sluknet rimelig raskt etter å ha skravlet og ledd av den innholdsrike lørdagen vår <3 I dag er jeg så sår i leggene at jeg ikke engang vet hvordan jeg skal komme meg på skolen, men likevel sitter jeg bare og hopper av entusiasme for å planlegge en ny topptur. Hvilket fjell skal bli det neste nå da? Snøhetta? Trolltunga? Et fjell i nord? Vi får sjå!

Tusen tusen takk for en heeelt fantastisk helg <3
Dette fine høstminne skal sitte i hjernebarken resten av livet.