Der sitter jeg og poserer stolt med min nye Bon Voyage veske.. En PASSveske jeg kjøpte av den enkle grunn å ha kontroll på PASSET. Fader altså, jeg må snart bare legge opp livet! Kofferten var ferdig pakket, og klokken var bikket 22.00 i går kveld da jeg rett før leggetid spurte Daniel om han hadde kontroll på sitt pass. “Haha, sa han. Du tuller nå? Det er jo mitt pass som ligger i Bon Voyage veska di!” Dere kan tro hjertet mitt stoppet da jeg åpnet passet og så Daniel sitt ansikt der. Hvorfor? Vel, fordi det da gikk opp for meg at mitt pass lå i hanskerommet på bilen hans.. Bilen som jeg tidligere på dagen hadde levert til Mekonomen bilverksted.. 

 Det gode humøret ble det mildt sagt bråstopp på. Plutselig var latteren erstattet med hyling og skriking, og 10 minutt senere var vi på vei i taxi til Mekonomen bilverksted. Selvsagt ikke i håp om at det var åpent klokken 22.00 om kvelden, men i håp om å finne et eller annet nødnummer vi kunne ringe. Jeg visste at mannen jeg hadde levert bilen til het Kåre, men uten etternavnet hans ble det umulig å søke opp privatnummeret hans. Først da takstameteret på taxien nådde 700 kroner oppdaget sjåføren at etternavnet sto med gigantiske bokstaver over hele verkstedet. HURRA! Endelig fikk vi tak i sjefen sjøl, og HELDIGVIS kom han gladelig kjørende fra hjemmet sitt for å låse oss inn og gi meg passet mitt. Altså, Kåre fortjener en gullmedalje. Punktum.

Det ordnet seg heldigvis til slutt, men historien stopper heller ikke der. Klokken 23.30 slapp taxien endelig oss av utenfor blokka igjen, og tror dere ikke vi da kom på at ingen av oss hadde tatt med husnøkkel.. Altså, når du bor i blokk og ikke har nøkkel så er du avhengig av at naboene kan slippe deg inn. Klokken 23.30 i en blokk hvor 97% av beboerne har hjemmehjelp, er ikke det så veldig sannsynlig. -Så der sto vi da.. Utenfor leiligheten vår fem timer før morgenalarmen skulle ringe, og prøvde å bryte oss inn. Det må ha vært litt av et syn, men ved å stå på skuldrene mine klarte Daniel omsider å klatre seg opp til fjerde etasje og låse oss begge inn. Jeg tror aldri jeg har følt meg så ferdig av rent stress før, men det gikk utrolig nok godt denne gangen og.

Akkurat NÅ er Daniel og jeg et sted mellom innsjekking og sushifrokost på Oslo Lufthavn. Vi fløy inn fra Kristiansand allerede klokken 07.00 i dag tidlig og har fire timer å slå ihjel før neste fly skal ta oss til Dubai. Passer oss egentlig perfekt det, ettersom vi begge enda har litt jobb å få unnagjort. Jeg tror ikke vi kommer frem før det er blitt svarte natta, men vi skrives igjen så fort solen står opp i morgen!

Hoho, la oss krysse fingrene for at resten av reisen går smertefritt nå da <3