■ Når jeg svarer ja til å bli med på ting jeg ikke engang har lyst til. Drittsamvittighet! Når jeg tenker meg om så sier jeg virkelig aldri nei. “Venninne”: Vil du være med på slalomkurs i Sirdal i påska? Det er ikke internett der, og jeg vet at du ikke liker å stå på slalom, men det er bare en uke, og jeg tror det blir kos. Du kan jo bare bli med for gøy? Åja! Det vil jeg veldig gjerne…..
Dette punktet kommer også inn når dere lesere etterspør ting dere vil jeg skal blogge om: “Kunne du ha lagt ut gamle bilder fra da du gikk i stygge klær og ikke kunne sminke deg”? Ja, det kan jeg selvsagt gjøre….. NEI MARTHE! Si nei! Du vil ikke bli påminnet hvor hardt du bommet med brynpenn, eyeliner, klesstil, og hårtuppering.
■ Når jeg er på fest og drikkeleken “jeg har aldri” dukker opp med en vri. En kommer med en påstand om seg selv, mens resten vurderer om den er sann eller ikke. Det er sangeren i rommet sin tur og påstanden er som følger: “Jeg har aldri opptrådt ene og alene foran 537 mennesker i Stavanger konserthus med stående applaus!!!” Ah…. Kom an. Skal vi heller spille skryteleken?
■ Når folk nærmest brekker deg ved håndtrykket. Jada, det er bedre det, enn å få servert “det slappe”, men er det så vanskelig å finne en mellomting? Jeg kan ikke noe for det, men blir jeg møtt av ei jente som nærmest klemmer hånda mi flat så tar jeg meg selv i å lure på hva i all verden hun prøver å bevise. Best for meg at mitt eget håndtrykk er perfekt.
■ Når folk skal hjelpe med å finne feil på typen din. “Venninne”: Er det noe du ikke liker med han? Jeg: Nei. “Ja, men plager det deg ikke at han gjør sånn? Er det ikke litt dumt at han ikke har det? Hvorfor gjorde han ikke det for deg? Hvorfor sier han ikke sånn?” Åh! Vil du at jeg skal være singel? Er dette et desperat forsøk på å slippe og være alene i kategori “forever alone”?
■ Når mennesker bruker facebook som klageforum, eller bare skriver så lange statuser at man føler seg tvunget til å lese dem. Du vet at det mest sannsynlig dreier seg om den dårlige helsa, hvordan husarbeid gikk for seg, eller om avføringen til lillemor var fast eller fin, men du klarer likevel ikke å skrolle forbi. Det er dumt, men innerst inne så finner du det underholdende.
■ Når jeg bestemmer meg for at den tykke, stygge vinterjakken ikke skal få ødelegge antrekket mitt, og går for vårjakken i stedet. Under krøller ermene på strikkegenseren seg opp som bolebiceps i armhulene, og antrekket er ødelagt likevel.
■ Når folk tar seg nær av alt. Som blogger er det noen titalls tær man skal passe på å ikke tråkke på. Enhver setning må overanalyseres og ethvert innlegg må dobbelsjekkes for ord og påstander som kan fremtre støtende. Det vil ikke forundre meg om det sitter noen der ute nå som klør i fingrene etter å informere meg om viktigheten med harde håndtrykk.
■ Når jeg har vært urutinert nok til å ha satt meg for å se idol sammen med jentegjengen. Det verste som finnes er når favorittdeltakeren skal synge, og folk begynner å SNAKKE. Åh, jeg får seriøst lyst til å begynne å gråte. Jeg vil ikke være den som roper “HOLD NÅ KJEFT”, så da går jeg heller gråtkvalt hjem og ser reprisen av Astrid Smeplass på youtube. Hehehe.
Kanskje du og har noen morsomme irritasjonsmoment på lur?
